"Jeg gjør alt jeg kan for å ta denne mannen med hendene på fatet," sier en synlig preget LMO i det vi runder hjørnet ved BI. Men hvorfor ser han seg så ofte over skulderen? Det er en fuktig kveld på Storo. Gatene ligger øde, bortsett fra en og annen BI-student som har sittet for lenge på lesesalen på jakt etter "gode resultater". LMO går med raske skritt. Hendene har han dypt begravd i lommene på joggebuksen. Redaksjonen spør hvorfor han alltid går med hendene i lommene.

– Det er for å holde dem varme. Og for å være beredt. Hvis han slår til, må jeg reagere raskt, forklarer han.

Det er en merkbar dobbelbetydning i alt LMO sier denne kvelden. Flere ganger stopper han opp ved mørke smug, drar pusten dypt inn og mumler at han "kan føle at det er høy friksjon i lufta". Da en tilfeldig forbipasserende mister en tomflaske i bakken, skvetter hovedetterforskeren til og gjør en rask, repeterende bevegelse med armen før han henter seg inn igjen.

– Falsk alarm, sier han og tørker pannen. – Men frykten er reell. Folk på Storo kan ikke føle seg trygge før denne saken har fått en utløsning.